Livshistorie skjema: Min livshistorie til utskrift

Av Yourtale-teamet · Publisert 21. oktober 2026 · 11 min lesing

Et livshistorieskjema er et ark der en person, ofte sammen med pårørende, skriver ned oppvekst, familie, arbeid, interesser, vaner og hva som gir trygghet. Sykehjem og hjemmetjenester bruker det i demensomsorgen, slik at personalet kan møte mennesket bak diagnosen. Lenger ned finner du skjemaet «Min livshistorie», klart til utskrift.

De fleste som leter etter et slikt skjema, har fått beskjed om å fylle ut ett. Mor skal flytte på sykehjem neste uke, eller far har begynt på dagsenter, og noen har sagt at det er fint om familien skriver ned litt om livet hans. Andre er ansatte som trenger en mal som fungerer på papir. Begge deler finner du her: et skjema du kan skrive ut rett fra siden og en forklaring på hvordan det brukes.

Vi er ikke helsepersonell. Vi intervjuer eldre mennesker om livene deres, og skjemaet bygger på de offentlige verktøyene fra Aldring og helse, satt opp slik at en familie kan fylle det ut hjemme.

Nøkkelpunkter

• Skjemaet «Min livshistorie» har røtter tilbake til 1979. Den siste utgaven av papirskjemaet er fra 2012, og det var 16 sider langt.
• I 2020 erstattet Aldring og helse skjemaet med samtaleguiden «Min livshistorie. Hvem er jeg?». Den er laget for helsepersonell, skal ikke deles ut på forhånd, og notatene fra samtalen skal makuleres etter bruk.
• Familien sitter derfor ofte uten et skjema de kan beholde selv. Skjemaet på denne siden er laget for det.
• Skriv det viktigste på første ark: hva personen liker å bli kalt, hva som gir ro, hva som skaper uro og hva man ikke skal snakke om. Det er den siden en vikar på kveldsvakt faktisk leser.
• Helseopplysninger hører hjemme i journalen, ikke i livshistorien.

Hva er et livshistorieskjema, og hvem bruker det?

Et livshistorieskjema er et dokumentasjonsverktøy i eldreomsorgen. Det samler det personalet trenger å vite om en person for å gi omsorg som passer akkurat henne eller ham: hvor hen kommer fra, hvem som er familien, hva hen har arbeidet med, hva hen liker og hvilke vaner som må være på plass for at dagen skal føles trygg.

Kravet kommer fra Helsedirektoratet. Den nasjonale faglige retningslinjen om demens sier at helse- og omsorgspersonell skal ha «kunnskap om personens bakgrunn, livshistorie, åndelig identitet og kulturelle referanseramme». I kapittelet om miljørettede tiltak står det at det er nødvendig å gjennomføre en individuell kartlegging, og samtaleguiden «Min livshistorie. Hvem er jeg?» nevnes som eksempel.

Skjemaet har en lang historie i Norge. Papirskjemaet «Personopplysninger – Min livshistorie» ble ifølge sin egen forside «videreutviklet av Solheim/GERIA 2012 på bakgrunn av Eek & Haugen 1979», i samarbeid med det som da het Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Utgaven fra 2012 er 16 sider lang og går gjennom familie og oppvekst, voksenliv, verdier og livssyn, interesser, vaner og til slutt et eget felt med overskriften «Unngå å snakke om!».

I 2020 kom avløseren. «Min livshistorie. Hvem er jeg? Samtaleguide når hukommelsen svikter» ble utviklet av Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse sammen med Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo. Guiden sier selv at den «har tatt utgangspunkt i skjemaet «Personopplysninger – Min livshistorie» og erstatter dette». Den er bygget som tre samtaler: hva personen liker å gjøre, hvem personen er og hvem personen har rundt seg.

I praksis lever begge verktøyene videre side om side. Da forskere ved Universitetet i Stavanger samlet inn skjemaene som var i bruk på sykehjem i Rogaland våren 2020, fikk de inn elleve ulike skjemaer, fra 3 til 22 sider lange. 35 av 48 avdelinger (73 prosent) brukte livshistorier i omsorgsarbeidet. Hvilket skjema du får utdelt, avhenger altså av hvilken kommune og hvilket sykehjem det gjelder.

Hvorfor trenger familien et eget skjema når sykehjemmet har ett?

Fordi det offisielle verktøyet ikke er laget for familien. Samtaleguiden fra 2020 er tydelig på tre punkter som betyr mye for pårørende:

1. Den skal ikke deles ut på forhånd. Guiden er en samtaleguide for helse- og omsorgspersonell, og den skal brukes i samtalen, ikke sendes hjem som et skjema.
2. Notatene skal makuleres. Det som skrives ned underveis, skal makuleres når opplysningene er brukt til å lage aktivitetsplan, minnealbum og nettverkskart, eller legges inn i journalen.
3. Det skal ikke hentes inn helseopplysninger i samtalen.

Det første og det andre punktet gir god mening for en institusjon, men de gjør at familien som regel ikke sitter igjen med noe. Det som ble fortalt, lever videre som et sammendrag i en perm på avdelingen. Om personen flytter, bytter avdeling eller dør, blir det ofte borte.

Et skjema familien fyller ut selv, løser det. Familien beholder originalen og gir sykehjemmet en kopi. Da har personalet det de trenger fra første dag, og familien har et dokument som tilhører dem. Det gamle skjemaet åpnet for akkurat dette: det skulle helst fylles ut av personen selv, eventuelt sammen med pårørende, og ellers av pårørende eller en helsearbeider.

Det andre argumentet er tid. Skjemaet bør fylles ut mens personen selv kan fortelle. Det står i forordet til skjemaet fra 2012: «I tidlig fase av en demens er det viktig at personen selv kan få svare på spørsmålene, for å sikre riktige opplysninger.» Venter man til innflyttingssamtalen, er det ofte for sent å få de beste svarene.

Skjema: Min livshistorie (til utskrift)

Skjemaet under har seks deler, pluss en første side med det viktigste samlet. Trykk på knappen for å skrive det ut. Bare skjemaet blir med på utskriften, ikke resten av artikkelen. Det blir rundt fem A4-sider. Den første er et eget sammendrag, og den kan gis til personalet alene.

Hvordan fyller du ut skjemaet?

Det beste skjemaet er det som blir fylt ut av personen selv, med god tid. Slik gjør du det i praksis:

1. Del det opp. Ta én del per besøk. Det gamle skjemaet anbefalte det samme for personalet: ett spørsmål hver gang man er på hjemmebesøk, flettet inn i samtalen der det passer.
2. La personen fortelle og skriv selv. Mange eldre skriver ikke lenger gjerne for hånd. Les spørsmålet høyt, lytt og skriv ned med hennes eller hans ord.
3. Skriv konkret. «Glad i musikk» hjelper ingen. «Synger med på Alf Prøysen, blir rolig av ‘Den store hvite flokk’» kan brukes samme kveld. Vi har skrevet mer om hvordan hver opplysning blir brukbar i artikkelen om livshistoriekartlegging.
4. Start langt tilbake. Barndomshjemmet er en tryggere inngang enn det som skjedde i fjor, fordi demens ofte svekker de nyeste minnene først. Spørsmål om barndomshjemmet, rom for rom, fungerer godt som åpning.
5. Ta «unngå å snakke om» på alvor. Skjemaet fra 2012 sier det tydelig: Det viktigste for personalet er ikke å vite hvorfor et tema skal unngås, men å unngå det. Personen velger selv om hen vil forklare hvorfor.
6. Ikke rett på feil. Et årstall som ikke stemmer, betyr lite. Det er personens historie, og den skal skrives slik hen forteller den.
7. Skriv med blyant og oppdater. Aldring og helse anbefaler å oppdatere opplysningene jevnlig, og særlig når nye tjenester starter, som dagsenter, korttidsopphold eller flytting til sykehjem.

Bruk gjerne noe å holde i mens dere snakker. Et gammelt fotografi åpner minner som et spørsmål på et ark ikke når. Slik bruker du gamle bilder til å intervjue familien.

Hvordan bruker sykehjem og familier skjemaet i demensomsorgen?

På sykehjemmet blir livshistorien et arbeidsverktøy. Samtaleguiden fra Aldring og helse beskriver tre ting opplysningene skal brukes til:

• En individuell aktivitetsplan, med aktiviteter personen liker og kan fortsette med, uke for uke.
• Et personlig minnealbum, med bilder og tekst om livsfaser, steder og mennesker. Guiden anbefaler en ringperm med plastmapper, slik at sider kan byttes ut.
• Et nettverkskart over de viktigste menneskene i livet nå. Guiden sier at personer som er døde, i utgangspunktet ikke skal stå på kartet, men kan beskrives i teksten under.

I hverdagen er det de små opplysningene som blir brukt. En mann som er våken klokken fem og vil ut, har kanskje melket kyr hver morgen i førti år. En kvinne som ikke vil sette seg før alle andre har fått mat, har kanskje servert en stor familie hele livet. Står det i skjemaet, kan personalet møte atferden med forståelse i stedet for å motarbeide den. Derfor ligger det viktigste på første side i skjemaet over: den leses av vikaren som aldri har møtt personen før.

For familien har skjemaet en annen verdi. Det handler om et menneske og er skrevet mens hen fortsatt kunne fortelle selv. Arbeidet med det er ofte første gang noen stiller spørsmålene i rekkefølge. Har du en forelder med begynnende demens, går artikkelen om å ta vare på en forelders minner før demens gjennom hvordan du kommer i gang og hvilke minner som bør tas først.

Hva bør ikke stå i et livshistorieskjema?

Tre ting hører ikke hjemme i et skjema som dette.

Helseopplysninger. Diagnoser, medisiner og behandling skal stå i journalen. Samtaleguiden fra 2020 sier rett ut at det ikke skal hentes inn helseopplysninger i samtalen, og at helseopplysninger som likevel kommer fram, skal føres i journalen eller sendes videre til ansvarlig personell. Et livshistorieskjema leses av mange, og det skal handle om livet, ikke sykdommen. Ønsker om behandling ved livets slutt tas opp i en egen samtale med helsepersonell.

Det personen ikke har sagt ja til. Det gamle skjemaet sier at personen selv bør bestemme hva det skal opplyses om, og gi tillatelse til at personalet leser det. Spør først. Kan hen ikke lenger samtykke, skriv det som er til hjelp i omsorgen, og la familiehemmeligheter ligge.

Dømmende beskrivelser. Ord som «vanskelig» og «sta» sier mer om den som skriver enn om personen. Skriv heller hva som skjer, og hva som hjelper: «Blir sint når noen tar i henne bakfra. Si navnet hennes først.»

Når er et skjema ikke nok?

Et skjema gir stikkord. Stikkord er nettopp det personalet trenger, men de utgjør ingen sammenhengende fortelling. Svaret på «Hvor vokste du opp?» får plass på tre linjer, mens historien om skoleveien om vinteren ikke får plass i det hele tatt.

Vil familien ta vare på mer enn stikkordene, er det stemmen og fortellingene som må tas opp. Dette er det vi gjør i Yourtale: vi intervjuer personen med stemmen, og samtalen blir en bok. Boken skrives av KI på grunnlag av det som faktisk ble fortalt, og familien redigerer den selv før den trykkes. Ingen av oss skriver i den. Opptaket av stemmen tas vare på. Skjemaet over og et intervju fyller ulike behov: skjemaet går til sykehjemmet, mens boken blir værende i familien.

Ofte stilte spørsmål

Hva er et livshistorieskjema?

Et skjema der en person, ofte sammen med pårørende, skriver ned oppvekst, familie, arbeid, interesser, vaner og ønsker. Sykehjem, dagsentre og hjemmetjenester bruker det for å tilpasse omsorgen, særlig for personer med demens.

Hvor finner jeg skjemaet «Min livshistorie»?

Du kan skrive ut skjemaet på denne siden. Aldring og helse har samtaleguiden «Min livshistorie. Hvem er jeg?» fra 2020 som gratis PDF, men den er laget for helsepersonell. Det eldre skjemaet «Personopplysninger – Min livshistorie» fra 2012 ligger fortsatt ute hos flere sykehjem. Spør sykehjemmet hvilket de bruker.

Hvem skal fylle ut skjemaet?

Helst personen selv, så langt det går, gjerne sammen med pårørende. Er det ikke lenger mulig, fyller pårørende eller en helsearbeider det ut. Skriv på skjemaet hvem opplysningene kommer fra.

Når bør livshistorien skrives ned?

Så tidlig som mulig, mens personen selv kan fortelle. Ikke vent til innflyttingen på sykehjem. Oppdater skjemaet når nye tjenester starter, for eksempel dagsenter eller korttidsopphold.

Er det trygt å gi sykehjemmet opplysningene?

Livshistorien skal brukes i omsorgen, og personalet har taushetsplikt. Gi sykehjemmet en kopi og behold originalen selv. Ikke skriv helseopplysninger i skjemaet, de hører hjemme i journalen.

Kan vi bruke skjemaet selv om sykehjemmet har sitt eget?

Ja. Fyll ut sykehjemmets skjema hvis de ber om det, og legg dette ved som et tillegg. Den første siden, med det viktigste samlet, er det mange andre skjemaer mangler.

Kilder

Slik laget vi skjemaet: Vi gjennomgikk skjemaet fra 2012 og samtaleguiden fra 2020 i sin helhet, beholdt rubrikkene som går igjen i begge, flyttet opplysningene personalet trenger mest opp på første side og la til notatet om avdøde familiemedlemmer fra guidens veiledning til nettverkskartet. Teksten er skrevet med hjelp av KI, og hvert sitat og tall er kontrollert mot kildene under.

• Helsedirektoratet, «Demens. Nasjonal faglig retningslinje», kapittelet «Krav til kompetanse», hentet 2026-10-21.
• Helsedirektoratet, «Demens. Nasjonal faglig retningslinje», kapittelet «Miljørettede tiltak og aktiviteter ved demens», hentet 2026-10-21.
• Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, «Min livshistorie. Hvem er jeg? Samtaleguide når hukommelsen svikter», inkludert verktøy (2020), ISBN 978-82-8061-551-0, gratis PDF, hentet 2026-10-21. Også i Aldring og helses nettbutikk.
• Solheim/GERIA, «Personopplysninger – Min livshistorie» (2012), etter Eek og Haugen (1979), 16 sider, publisert av NKS Kløveråsen, hentet 2026-10-21.
• Hellstrand mfl., «Livshistorier i omsorgsarbeid. Utfordringer og muligheter ved bruk av livshistoriedokumentasjon på sykehjem», Scandinavian Journal of Vocations in Development 8(1), 2023, hentet 2026-10-21.